08/08/2024 av Tom Martin 0 Kommentarer
4 år alene midt i en åker
I denne fortellingen skal jeg tilbake noen år. Nærmere bestemt våren 2012.
Min daværende samboer (min sønns mor) og jeg ble utskrevet etter 3 uker avrusning og 6 måneder opptrening på Biri i Gjøvik kommune. For å gjøre det best for oss selv, flyttet vi ikke tilbake til Telemark. Da er det lett å falle tilbake til gamle vaner. Vi fant oss et hus å leie i Moelv/Hedemark.
Det var et lite søtt 2.etg hus på en gård. Ja, de som eide gården hadde også hus der.
Gården lå midt inni flere kornåkrer. Svære åkrer på alle kanter. Det var noen hundre meter ned til Mjøsa fra der vi bodde. I hagen hadde vi fullt av epletrær. Rundt hagen et søtt, lite hvitt gjerde. Jeg har funnet et bilde fra Google map under her
Husbonden var regnskapsfører og bonde. Fruen på gården var sykepleier. Hyggelige folk begge to.
Vi hadde jo vårt å slite med selvfølgelig. Vi skulle jo tilbake til en normal hverdag etter noen år med rus.
Daværende samboer var veldig syk. Både hjerteproblemer og kraftig kols. Så hennes hverdag var ikke enkel. Hun hadde nok med og klare å gå fra stua til toalettet uten pauser. Soverommet var i 2 etg. Der lå vi kun noen få ganger. For hun klarte ikke trappene. Så det endte med at vi lå på sofaen i stua.
27 desember på hennes 37 årsdag døde hun på toalettet i det huset. Sittende rett opp og ned på toalettet. Så da var jeg alene igjen.
Jeg dro først hjem til mamma en uke. Så var det minnestund i Lillehammer etterpå. Urna ble begravd senere på våren, da det ennå var frost i bakken på vinteren.
Så da ble jeg alene i dette lille hvite huset, med det søte hvite gjerdet rundt. Og hagen full av epletrær. Jeg bestemte meg for å bli boende der, omringet av åkere på alle sider. Og det er de 4 åra jeg vil skrive om her. 4 år alene midt i en åker. Ja, for det føltes som om den lille gården var midt i en stor åker.
Jeg hadde jo litt problemer med meg selv den gangen. Jeg gikk på subutex, helsa var ikke den beste. Jeg hadde sosial angst. Og generelt sleit jeg litt med meg selv, etter noen år på amfetamin.
Jeg byttet ut rusen med en ny rus. Nemlig sukker. Jeg ble skikkelig sukkeravhengig. Bare til kaffe, brukte jeg 2 kg i uka. Jeg spiste 1 liter sjokoladepudding om dagen. Og en sjokoladeplate gikk fort unna. Jeg drakk cola og is-te med masse sukker. Så dere skjønner at formen ble ikke akkurat bedre av det.
Jeg gikk nesten ikke ut, om jeg ikke måtte. Jeg hadde noen som kjørte meg på Obs en gang i uka for å handle. Jeg hadde hjemmesykepleier som kom med medisiner. Jeg hadde kontaktpersoner i LAR og psykisk helse som kom innom en gang i blant. Innimellom ble jeg tatt med ut på luftetur.
Den eneste trimmen jeg fikk, var at jeg måtte klippe plenen innenfor det lille søte hvite gjerdet. Noen ganger måtte jeg dele det på to dager. Det ble for tungt for meg. Jeg måtte skyve gressklipperen, og den var tung. Den hadde sikkert ikke vært så tung i dag, men formen den gangen var litt dårligere. Jeg hadde lagt på meg nesten 30 kg. Kondis var fraværende. Jeg pustet, peset og svettet som en gris.
Jeg sperret meg inne i det lille hvite huset, som lå innenfor det hvite lille gjerde, midt i en åker. Sperret meg inne i min egen lille verden. Trakk for gardiner, for jeg hadde angst for husbonden også nå. Ja, jeg fikk angst for alt. Personlig hygiene, eller renhold i huset generelt, ble fraværende til ikke eksisterende.
Jeg turte ikke sove på natta. Så jeg ventet til det ble lyst. All min tid gikk til tv og film. Jeg ble avhengig av snooker på tv. Jeg lastet ned hundrevis av filmer på nett. Jeg fulgte med på gamle og nye serier. Alt fra gullgraving, flykatastrofer, overlevelse i natur, programmer fra Alaska, monsterfisk i elver og vann. Ja, jeg så på det meste. Imens koste jeg meg med sukker i kaffen, sjokoladepudding, Fjordland, sjokoladeplater, cola og iste. Og selvfølgelig røyk da. Jeg røkte 30 røyk om dagen, minst. Inne i sofaen, der jeg også fortsatte å sove. Jeg prøvde en natt oppe på soverommet, men turte ikke mer.
Jeg var blitt mørkeredd, husredd, og redd for det meste. Ja, min egen skygge var nok til å skremme meg. Jeg var svak fysisk og psykisk.
Lyden av småfugler som hentet insekter under kledningen på huset, eller en grevling i blomsterbedet rundt huset, ble i mitt hode til ulv, bjørn eller et monster.
Elgen kom ofte på besøk i hagen. Hadde jo epletrær. Og jeg var våken på natta, de lagde masse lyd selvfølgelig. Det ble også til monster i mitt hode.
En dag jeg hadde luftet, kom det en mus inn. Det var mye mus på gården. De drev med korn og låven lå kun noen meter fra husveggen min. Jeg trudde det var flere mus enn bare en. Jeg hørte mus over alt. Jeg kjøpte feller og gift. Jeg kjøpte softgun med lasersikte for å skyte de inne i stua.
Jeg var livredd. Nærmere panisk. Jeg turte ikke sove. Da satt jeg i et hjørne i sofaen, så kanskje jeg fikk duppet litt av. Jeg turte ikke ha bena på gulvet. Tenkt at jeg var blitt livredd mus. Så flaut da gitt. Nå sover vi jo nesten med mus på hytta.
Etter litt over 3 år alene i det lille hvite huset, var det nok. Jeg måtte ta livet mitt tilbake. For jeg hadde jo ikke noe liv. Trur ikke jeg hadde overlevd så mye lengre. Jeg hadde dødd enten av sykdom eller selvmord. Det er jeg ganske så sikker på. Men jeg ville jo ikke det da. Jeg begynte å gå turer, 2 ganger hver dag. Litt og litt lengre for hver dag. Jeg la meg inn på avrusning og sluttet på subutex. Jeg gikk ned 27 kg og kjente at jeg var tilbake både fysisk og psykisk.
Jeg dro en uke på tur til Finnmark og Kjøllefjord. Besøkte gamle venner. Et par måneder etter det flyttet jeg tilbake til Telemark.
Jeg hadde endelig tatt livet mitt tilbake. Det var en lang og bratt vei. Hindringer ble mer en utfordring istedenfor en unnskyldning. Jeg trur nok disse årene gjorde meg sterkere. Skulle helst vært foruten de årene da, men sånn er det ikke. Man må spille med de korta man får utdelt her i livet. Jeg overlevde i hvert fall❤️
Kommentarer
Skriv en kommentar