Hvordan livet på subutex var for meg

Jeg vil først bare si at dette er mine tanker og erfaringer angående subutex. Andre kan ha opplevd dette på en helt annen måte. Og både subutex og metadon har nok reddet mange liv.

Vi skal nok tilbake til 2009 her trur jeg, ikke helt 100% sikker. Den tiden er litt fjern for meg. Noe dere vil skjønne videre i dette innlegget.

Jeg kan starte med å si at jeg ALDRI skulle fått subutex. Jeg fylte ingen av kravene for å få det. Jeg brukte amfetamin, det er ikke et opiat.

Subutex brukes til å behandle avhengighet av opiater (narkotiske stoffer), som morfin og heroin hos opioidavhengige pasienter som er villig til å få behandling mot opioidavhengigheten. Subutex blir brukt til voksne og ungdom som er eldre enn 15 år som i tillegg får medisinsk, sosial og psykologisk støtte.

Min samboer på den tiden hadde fått subutex i flere år. Og hun delte ofte med meg. Subutex blir du så vanvittig avhengig av. Og abstinenser du får etter bare noen timer er helt jævelig.

Her snakker vi kramper, kaldsvette, skjelvinger, vondt i alle ledd og muskler, og man gjesper absolutt hele tiden.

Derfor får man utlevert disse medisinene hver dag. Vanligvis under oppsyn, men det skal jeg ikke inn på nå.

Alle som får medisiner av LAR får jo en egen ruskonsulent. Min daværende samboer hadde jo også en slik. Hun kom ofte på besøk for å se hvordan vi hadde det. Jeg ble jo ganske godt kjent med henne jeg også.

En dag hun kom, hadde jeg disse abstinensene. Jeg fikk jo ikke utlevert subutex, og var ikke alltid samboer fikk lurt noe unna til meg.

Vi fortalte denne damen sannheten om at jeg brukte subutex fra daværende samboer osv.

Hun mente jo at slik skulle det jo ikke være. Hun ble ikke sint for at vi trikset med medisiner. Hun ble mer bekymret for at jeg nå var avhengig og at min daværende samboer fikk alt for lite siden hun delte.

Så ruskonsulenten ville ordne opp i dette. Hun bestilte hastetime hos LAR legen i Porsgrunn. Og vi kjørte dit med en gang. Han gikk med på å skrive dette ut til meg, og vips var jeg under LAR. Og fikk medisiner fra den dagen. Ruskonsulenten kjørte rett ned på apoteket og hentet ut medisin, som hun gav med i bilen på utsiden.

Der har vi forhistorien til hvorfor jeg gikk på subutex. Så nå til det jeg ønsket å fortelle dere. Om hvordan det var å leve med denne medisinen.

For det første er man under full kontroll av LAR. Mange trenger det nok også. Faste rammer etc.

Du har faste tider du må møte opp hver dag for å få medisin. De som har gått på det lenge og oppførte seg, fikk litt mer frihet. De kan få utlevert for flere dager for eksempel.
Men for alle andre var det ikke slik. Det var å møte hver dag, ta medisin under tilsyn, de skulle se deg i munnen etterpå, du måtte drikke et glass med vann imens de så på osv. Jeg skjønner jo også hvorfor det må være slik. Subutex ble solgt videre fra 150 kr og oppover på gata. Noe jeg måtte benytte meg av innimellom også før jeg fikk selv.

Det å reise vekk var nesten umulig. Stolte de ikke på deg fikk du aldri med deg subutex for flere dager. Så da var det bare å holde seg hjemme da.

Utenom avhengigheten gav subutex deg mye mer, eller rettere sagt. Tok fra deg mye mer! Den skal fjerne russuget heter det. Det gjorde den ikke. For de som bruker opiater hjalp jo dette, de ble syk om de tok opiater og subutex samtidig. Er jo en slags motgift. Jeg brukte aldri opiater, men amfetamin. Så det hadde jo ingen virkning mot det. Så da brukte jeg begge deler.

Det jeg nevnte om hva den tok fra deg kommer her.
Du mistet kontakt med følelsene dine, om du hadde noen igjen da. Man ble helt likegyldig til alt. Derfor ser man heller ikke løsninger, men bare gir opp med en gang. De følelsene man før fikk av god musikk for eksempel var borte. Følelser for familie var borte.
Hvordan man selv oppførte seg eller så ut, brydde man seg ikke om.

Summert opp, så ble absolutt ALLE følelser flatet ut. De eksisterte nesten ikke i det hele tatt. Etter samboer den gangen døde, var jeg faktisk litt sjokkert over hvor lite jeg brydde meg. Og jeg ble boende der i flere år etterpå. Satt inne foran tv, dag inn og dag ut. Brydde meg ikke om noe, men det vet man ikke selv. Ingen av disse tingene er man klar over selv. Får man klarer ikke se det.

Så vet dere hvordan jeg vet? Det skal jeg si dere.

Jeg la meg inn i 3 uker for å slutte på subutex. Da hadde jeg bestemt meg for å slutte med den dritten. Jeg sluttet mye raskere en normalt pga ren viljestyrke. Jeg ville bli ferdig med dritten. På et par uker var jeg nede på 0 mg om dagen. Faktisk uten de verste bivirkninger man alltid fryktet.

Jeg var kun løs i magen og gjespet en del, men utenom det var det enkelt. Og traff mange andre på denne plassen som jeg prøvde å motivere og hjelpe på vei. Lange samtaler, tips, råd etc etc

Det jeg ikke var forberedt på, var at ALLE følelser og tanker kom tilbake på en gang. DET VAR TØFT DET!
Man ble rørt av ingenting, kunne bare være mine egne tanker. Musikk hadde aldri hørtes bedre ut. Lå i senga mi og hørte på musikk i hodetelefoner. Og det var så vakkert. Melodier og tekster fikk en ny betydning.

Så var det alle følelsene om hva man hadde gjort som kom fram ganger 1000. All dårlig samvittighet jeg måtte igjennom. Hva jeg hadde gjort mot meg selv, min familie og ikke minst min sønn. Hvordan i helvete kunne jeg være så svak, hvordan kunne jeg gjøre slikt.
Det var ikke mye som skulle til av slike tanker før jeg brøt sammen. Det tok meg vel 3-4 uker å gå gjennom alt dette i hode mitt. Det er en liten pris å betale for friheten fra LAR og avhengighet.

Om jeg noen gang får gjort nok i livet for å gjøre opp for meg, tviler jeg på. Arrene jeg skapte i de årene, sitter nok ennå friskt i minne hos familien. Selv om det har gått mange år.

Men hva hadde alternativer hvert? Jeg hadde nok vært død for mange år siden. Nå har de meg i hvert fall i live. Jeg er fri fra avhengigheten og det helvetes livet der. Jeg er far for min sønn igjen. Kontakt med familien og har en ny familie.

En fantastisk forlovede i kokkefruen, 2 fantastiske bonusdøtre og en herlig svigerfamilie. Jeg kunne nesten ikke hatt det bedre. Det eneste som mangler er at jeg gjerne skulle hatt guttungen full tid.

UANSETT ER DET VIKTIGSTE AT JEG ER I LIVE

Så det er fullt mulig å slutte på disse medisinene. Det er tøft, kanskje noe av det tøffeste du noensinne har måttet gjøre. Med det er verd hvert sekund av smerte og tankekjør! I enden av tunnelen er den største gulroten av alle. DU FÅR LIVET DITT TILBAKE!